JESAJA 55, 1-7
Kom, alle tørste, kom til vannet!
Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
Kom, kjøp korn uten penger,
vin og melk uten betaling!Hvorfor bruke penger
på det som ikke er brød,
og arbeid på det som ikke metter?
Hør nå på meg,
så skal dere få spise det som godt er,
og fryde dere over fete retter.Vend øret hit og kom til meg,
hør, så skal dere leve!
Jeg vil slutte en evig pakt med dere,
min godhet mot David står fast.Se, til vitne for folkene satte jeg ham,
til fyrste og hersker over folkene.Se, et folkeslag du ikke kjenner,
skal du kalle på,
et folkeslag som ikke kjenner deg,
skal løpe mot deg
for Herren din Guds skyld,
Israels Hellige, som gjør deg herlig.
Søk Herren mens han er å finne.Søk Herren mens han er å finne,
kall på ham når han er nær!Den urettferdige skal vende seg bort fra sin vei,
ugjerningsmannen fra sine tanker,
og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet,
til vår Gud, for han er rik på tilgivelse.
«Kom, alle tørste, kom til vannet». Er det profeten som taler? Eller er det kanskje den mystiske Herrens tjener fra Jesaja kapittel 53, han som skulle bære alles synder?
Og hvem tales det til? Er det til Guds folk, sendt i fangenskap til et fremmed land? Eller er det en universell innbydelse som sprenger tid og rom? Kanskje er det begge deler samtidig.
I ørkenen for å miste
I Salme 63 er profetens innbydelse formet som en bønn:
«Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land.»
I bønnespråket er ørkenen blitt et bilde på mennesket i eksistensiell nød. Slik er det fordi ørkenen er et sted som fratar mennesket alle livets holdepunkter, og utleverer det nakent til den siste instans: Gud.
Vi er i fasten. Tiden da Jesus begynte å forberede seg selv og sine disipler på at de skulle bli fratatt alle sine holdepunkter – ja, Jesus selv skulle miste livet i en pinefull død.
Hvordan kan man forberede seg på noe slikt? Jesus forberedte seg på en svært radikal måte: ved å gå ut i ørkenen, uten mat og drikke, og bli der i 40 dager. Ørkenen er et sentralt motiv i den jødisk-kristne tradisjonen. Ja, tradisjonen ble til ved at Gud førte sitt folk ut i ørkenen, og lot det vandre der i 40 år.
Og gang på gang har den blitt fornyet ved at Gud har kalt mennesker ut i ørkenen. Slik er det fordi det er en livslov som er risset inn i hele skaperverket at for at noe nytt kan gro fram, må vi miste våre gamle holdepunkter.
Askesen i fasten
Fastetiden var Jesu forberedelse til det som skulle skje i påsken, og den er vår forberedelse til påskefeiringen. Kirkens lange historie har gjort det til tradisjon at fasten handler om tre grunnleggende øvelser: askese, bønn og gode gjerninger.
Askese betyr at vi gir frivillig avkall på noen av våre vanlige holdepunkter for å gi Gud muligheten til å skape noe nytt i oss. Hva som skapes, henger sammen med den enkeltes livssituasjon og kan variere. Men frukten er alltid en større frihet og en større toleranse i ordets egentlige betydning: en større tåleevne. Til nå har askesen vært en frivillig, religiøs øvelse. I dagens forbrukersamfunn har den blitt en nødvendighet hvis vår klode skal overleve.
Les om faste i en tid med pandemi og smittevern.
«Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød og arbeid på det som ikke metter», spør profeten. Det er et ransakende spørsmål til oss alle i jakten på å dekke våre kroppslige og psykiske behov.
En mystiker og teolog, Wilfrid Stinissen, svarer slik: Måten mennesket søker stadig nye ting på, og stadig blir skuffet, er et tydelig tegn på at det leter etter noe uendelig. Ellers ville det ikke springe fra det ene til det andre.
Gud har lagt lengselen i mennesket
Jared Rice, Unsplash
Det finnes en lengsel i oss som strekker seg utover den umiddelbare behovstilfredsstillelsen. Det er noen der i våre dyp som kaller på oss: «Hør, ja bare hør på meg, så skal dere få spise det som godt er og fryde dere over fete retter». En lengsel, et behov for en ytterste mening.
Lengselen er en drivkraft som Gud har nedlagt i mennesket for å få det til å søke ut over seg selv. Lengselen er det i oss som får oss til å gå når Gud sier «kom». Det i oss som skaper gjenkjennelse når vi møter Gud.
Gud bruker lengselen for å åpne oss for hans nærvær og for å grave ut nye dyp i oss, utvide oss så vi kan romme mer. Lengselen blir sterkere og klarere jo mer vi mister våre vanlige holdepunkter.
I Ignatiansk veiledning stilles spørsmålet: Hva er din dypeste lengsel?
Bønn er minst like mye å lytte som å tale
Fastens andre øvelse er bønn. Det var det Jesus gjorde i ørkenen. Bønn er ikke å gjøre Gud oppmerksom på alle våre små og store behov. De kjenner han til bunns, det er Gud som har nedlagt dem i oss for å få oss til å strekke oss ut etter det vi mangler, men trenger for å leve.
Bønn er å komme Gud nær, praktisere fellesskap med ham. Bønn er minst like mye å lytte som å tale. I dagens tekst gjentas det ikke mindre enn fire ganger en oppfordring til å lytte: «Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve».
Målet med bønnen er å se Gud i alle ting - også i korset, det som er vanskelig - og regne med ham i alle ting. Vi kan ikke se Gud med våre ytre sanser. Men mennesket er også utstyrt med indre sanser. Bibelen taler om hjertets øye. Det er med det vi kan se Gud i alle ting. Troen beskjeftiger seg ikke med en slags åndelig virkelighet ved siden av det egentlige livet.
Gud gir og vi skal dele
Fastens tredje øvelse, de gode gjerningene, er også med i utdraget fra Jesaja, om enn i en knapp og noe gåtefull form. Hør bare: «Se, et folkeslag du ikke kjenner, skal du kalle på, et folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe mot deg». Hovedpoenget er klart nok: Det livet Gud gir oss, skal vi dele med andre.
Tre kapitler senere utfolder profeten hva det betyr: «Dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker … sette undertrykte fri … å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus» (Jes 58, 6-7).
De tre øvelsene i fasten er nært knyttet til hverandre. Formålet med askesen er å få kontroll over de ødeleggende drivkreftene, grådighet og hovmod, som får hele eksistensen til at kretse omkring menneskets eget jeg. Til dette trenger mennesket den tillitten til Gud som bygges gjennom bønnen. Tillitten til Guds forsorg gjør det også mulig å dele, og jo mindre mennesket gjør krav på for sin egen del, jo mer har det å gi.
